Barndommens eventyr ble boksuksess

Barndommens leker og eventyr er inspirasjonskilder for forfatteren Erica McGann. I hennes nye bok, Mysteriet med det hemmelige klubbhuset, følger vi Cass og vennene hennes når de etterforsker innbrudd og løser mysterier.

 

Hvordan kom du på ideen om Cass og Bubble Street-gjengen?

– Cass og Bubble Street-gjengen kom fra lekene jeg og vennene mine lekte da vi var små. Vi lekte alltid ute og bygde fort. I leken var vi med i hemmelige klubber eller gjenger. Vi bodde i et boligområde i utkanten av byen, og like ved var det rene villmarka. Endeløse sletter, grøfter, skoger og bekker, der vi kunne bygge fortene våre.

Mysteriene i Bubble Street dukket også opp i lekene våre. Vi lette hele tiden etter eventyr og laget mysterier av de mest hverdagslige ting. Fant vi en leke noen hadde mistet, så diktet vi opp en innviklet historie om hvordan leken hadde havnet der. Historiene involverte romvesener, pirater og internasjonale konspirasjoner.

 

Har du et hemmelig klubbhus der du skriver bøkene dine?

– Det har jeg faktisk! (Det er leiligheten min … hysj, ikke si det til noen!) Det er ikke så veldig annerledes enn det klubbhuset jeg drømte om som barn. Det har gode, myke stoler å sitte og lese i, masse herlige bøker, kjempegod snacks. Men mer enn noe annet – så har det en dør du kan gå gjennom uten å måtte bøye deg. Da vi bygde fort eller hytter som barn måtte vi alltid krype eller presse oss gjennom åpningene. Hytta var aldri høy nok, så døra ble ikke stor nok. Så da jeg skrev om Cass og Bubble Street-gjengen fikk de drømmehuset mitt. Et klubbhus med både vindu og en dør som var stor nok! Og med et bassengtak (som nesten var tett) som en kan padle i.

 

Hva var det vanskeligste med å skrive? Hvor finner du inspirasjon til fortellingene dine?

– Disiplin er den vanskeligste delen av skrivingen. Det er som om du har en lekse du skal gjøre mens sola skinner ute, du kan høre vennene dine leke på gata og alt du vil er å gå ut til dem og ha det gøy. Det er sånn det føles når jeg setter meg ned for å skrive. Jeg finner på masse grunner til at jeg ikke skal begynne å skrive. Jeg kan til og med begynne å vaske. Men når jeg omsider kommer i gang med skrivingen, elsker jeg det. Det er det å begynne som er det vanskelige. Jeg vil si at det meste av inspirasjonen til bøkene mine kommer fra min egen barndom. Hvis jeg går tom for noe å skrive om, lener jeg meg tilbake og tenker på det som gjorde meg lykkelig som barn. Når jeg begynner å minnes, dukker det alltid opp en eller annen lek eller fortelling eller rampestrek som jeg nesten har glemt. Disse minnene er min største inspirasjonskilde.

 

Har du planer om å skrive flere bøker i framtiden? Noen spesielle karakterer eller emner du vil skrive om?

– Jeg planlegger alltid å skrive nye bøker. Jeg har som regel flere ideer på gang samtidig, så jeg kjeder meg aldri. Jeg elsker å skrive om vennegjenger – om dynamikken mellom vennene, hvor gøy de har det, hvordan de krangler og blir venner igjen. Jeg er også fascinert av overnaturlige og skumle saker, men jeg har ikke skrevet om noe sånt på en stund, så neste bok kommer nok til å inneholde noe skummelt.

 

Hva skriver du på akkurat nå?

– Jeg skriver på en roman for eldre barn, men jeg har en bildebok som kommer til å bli utgitt senere i år. Og så har jeg flere prosjekter på gang, men dem har jeg ikke begynt å skrive på ennå. Å ha flere prosjekter samtidig er bra – jeg kan velge å jobbe med en tekst en hel uke, eller bytte tekster mellom forskjellige ukedager. Det får det til å bli spennende.

 

Hvordan kan vi få barn til å lese mer?

– Når jeg besøker skoler og biblioteker oppfordrer jeg barn til å lese om ting de liker. Om det er serier, sportsbøker, humorbøker, skrekkbøker – det spiller ingen rolle. Det finnes ingen uverdige sjangere. Å la barn oppdage hvor gøy det er å lese, er det viktigste av alt.